Bonjævel i byen

Hodet mitt er fullt av unyttig trivia, fakta og informasjon. Jeg vet mye om mangt, om jeg skal få si det selv, men jeg har sjeldent bruk for det. Quiz, Trivial Pursuit, Geni - I'm your girl. Det virkelige liv - ...nja.

Likevel hender det fra tid til annen at jeg faktisk får nytte av den informasjonen jeg har tilegnet meg gjennom mitt 21 år lange liv. Det vil si; samtalen tar en slik vending at jeg lett og lekent kan smette inn et mini-foredrag om alt det jeg vet om et bestemt emne. Noen vil kalle det skryting. Jeg kaller det folkeopplysning.

Senest i dag havnet jeg i en slik situasjon. Noe som for øvrig skjer svært ofte. Skremmende ofte, i grunn.

Settingen er denne:

Et pauserom. Tre av veggene er malt i en dus rosa farge. Den fjerde veggen er dekket av en blomstermønstret tapet, også i dus rosa. Midt på gulvet står et ovalt spisebord, omringet av seks stoler. På bordet står det en fruktkurv fylt av epler, bananer, nektariner og plommer, samt en enslig appelsin.

To kollegaer sitter ved bordet og drikker kaffe. Christine kommer inn i rommet.

Christine: Vi er nødt til å bestille inn mer Betongtett, vi er helt tom for det! Sette opp ny strekkodelapp må vi også, prisen var feil på den forrige. Og dessuten bør ikke eplene ligge sammen med den andre frukten.

Kollega 1: Hva? Hvorfor ikke?

Christine: Fordi epler produserer en modningsgass som heter etan, som gjør at all annen frukt som ligger sammen med dem modnes mye fortere enn de naturlig sett ville gjort, og dermed vil de også råtne fortere, det er jo en grunn til at frukten vår alltid er råtten etter knappe tre dager, dessuten gjorde vi et forsøk en gang i biologitimen, der vi sådde to plantefrø i hver sin sylinder, og i den ene la vi et halvt eple, og da vi sjekket på dem etter to-tre uker hadde planten som hadde et eple sammen med seg vokst mye mer enn den som ikke hadde eple.

Kollega 1:...Ja okei.

Christine: This shit I know.

 Fruktverdenens dødsengel, so to speak

En annen gang avbrøt jeg en venninnes nokså irriterte monolog om vaktmesteren i borettslaget hennes for å informere om at "JODA, det er fullt mulig å beise trykkimpregnert treverk! Man må bare la det ligge å tørke i helst et år, men minst tre måneder". Blikket hun sendte meg signaliserte at det kanskje ikke var akkurat dèt som var det springende punktet i historien hennes.

Det kan synes merkelig at jeg, som har mye kunnskap om uviktige ting (og lite kunnskap om viktige ting), har valgt en vordende karriere som jurist. Jeg er i grunn overrasket selv over dette utfallet. Det er vel heller lite sannsynlig at en dommer vil bli videre imponert over innspill som "Vet du forresten kor mange takes The Beatles brukte på å spille inn sangen Revolution? Tyve!". Info som jeg synes er nyttig å vite, men kanskje ikke har særlig stor innvirkning på sakens utfall. Et såkalt obiter dictum.

Dersom triviaen skulle ta helt overhånd, slik at sangtekster, filmsitater og populærvitenskap skyver ut alt av juridisk materiale fra hjernen min, er det alltids en mulighet å bli programleder i Kvitt eller Dobbelt, eller et av disse hjernedøde quizprogrammene som går på TV2 og TVNorge på dagtid.

Eller en ninja.

Jeg vil bo i Sverige.

Ikke bare fordi de har falukorv, polarbrød og verdens beste gräddost. Selv om det utvilsomt hjelper på. Ikke bare fordi de har Gevalia-kaffe med Daimbiter i, og Kopparbergs päroncider, og mange flere Fanta-smaker enn det finnes i Norge. Ikke bare fordi de har et badeland i omtrent hver eneste by, og togbane som går (nesten) over hele landet.

Nei, grunnen til at jeg vil bo i Sverige, er det fantastiske språket. Ettersom jeg er vokst opp en knapp halvtimes kjøretur fra svenskegrensen, det vil si Narvik, har jeg allerede et par svenske ord i vokabularet. Morsan og farsan er klassiske eksempler, og å få høre at man er "helt tokig" er vanlig kost i malmbyen. Med to sett besteforeldre som ferierte i Sverige hvert eneste år, ble jeg og mine søskenbarn i tillegg fostret opp på svenske barnefilmer som "Det susar i säven" og "Pelle Svanslös". Noe som igjen har ført til at jeg vil klassifisere meg selv som nogenlunde dyktig i "at tala svenska". 

Min nyeste obsession når det kommer til tv-programmer er TV4-programmet Parlamentet. Det kan beskrives som den svenske versjonen av Løvebakken (eller at Løvebakken er den norske versjonen av Parlamentet?), bare sju tusen ganger bedre. Konseptet er nogenlunde likt: et rødt parti og et blått parti med to komikere på hvert lag som leker politikere. Og det er hysterisk morsomt. Riktignok er det veldig mange referanser til hendelser i svensk politikk, men morsomt blir det likevel. Robert Gustafsson, som mange vil kjenne igjen som Bertil fra Påske-nøttene på tv2, er en av de rundt 20 faste "politikerne", og de som så på Skavlan forrige fredag vil kanskje dra kjensel på Henrik Schyffert, som var gjest i nevnte program (og er smokin' HOT!).

Youtube it. Du vil ikke angre. 

Min store favoritt er likevel Johan Glans. Han beskriver seg selv, på TV4's nettsider, slik:

Namn: Johan Glans
Parti: Rött
Familjesituation: Desperat singel. Jag har sänkt mina krav på kvinnor på sistone, nu skulle jag vara tacksam om jag hittar någon som kan förstå svenska och har sina egna tänder.
Utbildning: 9-årig grundskola, samt kompletterande studier i maskinskrivning och scientologi.
Politisk förebild: Per Nuder. Jag har en bild av honom på mitt nattduksbord.
Brinner för i jobbet: Det daltas för mycket med brottsoffer. Dessutom är vi politiker skrämmande underbetalda, det måste finnas pengar att hämta från vården exempelvis.
Brinner för privat: Jag tycker om att väva.
Det visste ni inte om mig: Jag är svensk mästare i torrsim, min bästa sträcka är 400 meter fjäril på grus. Dessutom är jag född med bara ett vänsterknä.
Värsta motståndare: Henrik Schyffert. Varje gång jag ser honom tänker jag på hans nakna stjärt, och det distraherar mig.

Han er dritkul. Og har den beste dialekten noensinne: Skånedialekt. Jeg vil beskrive den som dansk-aktig svensk med innslag av bergenser. De ruller tross alt på r-ene. Og litt Sogndal-aktig, kanskje, for det er veldig mye "åo"-lyder. "Skåone". ....jeg skal slutte nå.  

Og et lite besøk på Mira Jakobsens blogg (http://mirajakobsen.devote.se/) lærte meg at verdens beste bakverk; kanelbollen, ble oppfunnet i Sverige. Hvis ikke det beviser at Sverige er verdens beste land, så vet ikke jeg.

Helgas opptur: Kjæresten kom på besøk.

Helgas nedtur: Kjæresten dro hjem i dag.

Så nå sitter jeg her, helt mutters alene på den 20 kvm store hybelen min, med to flasker Cola som ikke kommer til å bli drukket fordi jeg ikke liker Cola, og ser på reprisen av 4-stjerners middag på TV-Norge. Og burde kanskje egentlig ha lest et par forvaltningsretts-dommer. Men i stedet for tenkte jeg å skrive et fint, lite innlegg om ting som irriterer meg. Konstruktiv bruk av en søndags ettermiddag? Klart det er. 

De nye reklamene til OneCall irriterer meg. Det skulle vært utlyst skuddpremie på den forskrudde personen som kom opp med idéen til å begynne med. Hver gang jeg hører "Svarmænåplis?", får jeg en mystisk trang til å legge armen min i en skrustikke og vri rundt. Da hadde jeg hvertfall fått tankene over på noe annet. 

Seminarledere som er dialektschizofrene irriterer meg. Når vedkommende skifter vekselvis mellom bred nord-norsk dialekt, søring-dialekt à la Bærum og Stjørdals-trøndersk i løpet av et par setninger, begynner det å bli litt merkelig. Når han i tillegg modererer dialekten sin etter hvilken dialekt personen han snakker med har, begynner det å gnage litt i lillehjernen. Jeg har enda ikke greid å finne ut om han gjør det med vilje eller ikke.

Tonedøve X-faktor-dommere irriterer meg. Og nei, jeg ser ikke på X-faktor. (Kors på halsen!)

At ølsalget stenger klokken 18 på hverdager og klokken 16 på lørdager i Tromsø by irriterer meg. Kommunen iverksatte innskrenkede salgstider fordi innbyggerne (etter deres syn) konsumerte for mye øl, men har derimot virket noe imot sin hensikt, i og med at spritsalget skjøt i været i stedet for. Snakk om å skyte seg selv i foten, Hausberg.

Ny rød-grønn regjering irriterer meg. Sørg nå for å få oppfylt noen av disse valgløftene deres da, Jens! Og ikke inngå flere avtaler med den godeste herr Røkke, siden dere tydeligvis er helt inkompetente på avtalerettens område. Geez.

Mensen irriterer meg. Det er no' dritt å være jente. 

Noe som derimot ikke irriterer meg, er Laban. Laban er en japansk spisshund, og familiens nyeste medlem. Han er min bestefars hund, noe som antakelig gjør ham til min...onkel, eller noe. Ikke bare blir han glad når det kommer folk på besøk til bestefar, han er den første hunden jeg har møtt som danser i møte med mennesker. Seriøst, rumpa hans lever sitt eget liv, så glad blir han. Kuleste hunden i verden. Jeg vurderer meget sterkt å stjele ham med meg opp til Tromsø for å holde meg med selskap når kjæresten ikke er her.

Bilde: Selinacat @ Deviantart

Ai ai ai.

De fleste kan vel se for seg hvordan det føles å bli overkjørt av en truck. I mitt tilfelle føles det akkurat sånn ut for øyeblikket, i tillegg til at trucken har rygget tilbake igjen, og hoppet oppå meg. I den grad en truck kan hoppe.

Jeg har, som nevnt utallige ganger tidligere, vært fadder for disse søte, små førsteavdelingsstudentene, og i går holdt vi det avsluttende arrangementet i fadderperioden: Fadderturen 2009. Circa 70 fadderbarn og faddere (hvorav jeg var eneste kvinnelige fadder - hurra!) satte kursen for et grendehus på Brensholmen utenfor Tromsø. Jusstudenter er som kjent ingen pingler, og inntak av alkoholholdige substanser startet allerede på bussen. Klokken var da 15:00 på lørdags ettermiddag, og man kan jo allerede på dette tidspunktet ane hvilken retning dette ville ta. 

En time senere befant vi oss på Brensholmen grendehus, og det tok knapt et kvarter før musikken var på full guffe, og to stykker var i gang med den festlige drikkeleken "Beer-pong". (Jeg orker ikke forklare - google it!). En av mine med-faddere var rimelig marinert innen klokken 16. Samme person konstaterte for øvrig senere på kvelden at jeg var en "gjennomført god person" fordi jeg "smiler hele tiden"! Takk, takk og hellvettes takk, det varmer mitt hjerte.

Som seg hør og bør når man er på hyttetur, hadde vi med ved i massevis, og fyrte opp bål i fjæra med mulighet for grilling. Et av mine fadderbarn uttalte klokken kvart over fire at "grilling nå? Var ikke det litt tidlig?", noe jeg fant en tanke ironisk i og med at han hadde pilset siden frokost. Grilling ble det imidlertid nok av utover kvelden, og et av fadderbarna kom med kveldens mest episke uttalelse. Jeg siterer: "Det står ingen steder i samboerkontrakten min at det ikke er lov til å vifte med pølsa si!", hvorpå han vifter rundt med ei grillpølse på en pinne.

Drikkeleken "Jeg har aldri" ble gjennomført, der jeg fikk vite en del om mine venner og bekjente som jeg kanskje ikke hadde trengt å vite om. Det ble heftige politiske diskusjoner rundt bålet, noe som etterhvert førte til at det ble TO bål - et rødt og et blått. En person kastet av seg det meste av klær og hoppa uti for å bade, og det ryktes at minst to stykker - begge av det maskuline kjønn - har løpt nakne rundt med stearinlys trødd inn der solen sjelden skinner. Jeg kan - heldigvis - ikke bekrefte det siste. Takk Gud for det. 

Og i dag morges våknet jeg med smerter i muskler som jeg ikke ante at jeg hadde. Et resultat av en natt på et grendehusgulv. En svingete, humpete og generelt dårlig hjemvei hjalp ikke akkurat på den gryende kvalmen heller. Statusrapporten i skrivende stund er derimot ganske så bra, her jeg sitter med reparerings-iste og reparerings-lasagne. Forvaltningsrettslesingen tror jeg imidlertid at jeg utsetter til i morgen.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur. 

Bilde: ssilence @ Deviantart

Da var det endelig blitt september. Været blir dårligere, det blir bekkmørkt ute på kveldene og - ikke minst - det blir kaldere i lufta. Det er høst. Jeg liker høsten. Bladene blir gule og røde, og det er perfekt å sitte inne med en kopp kakao, et pledd og en film mens det blåser ute i høstmørket. Mm-mm-MM. En armkrok hadde heller ikke vært å forakte. 

Bilde: Yen @ Flickr

September betyr at det ikke er lenge til Guitar Hero 5 og The Beatles: Rock Band kommer ut. Det betyr at det bare er knappe to uker til Beatles-CD-boksen min ligger i postkassen. Det betyr at det bare er i underkant av tre måneder til jeg har bursdag. Det betyr at det bare er tre måneder til det er 1. desember, og dermed nesten jul. Det betyr at jeg er tilbake på skolebenken med et tonn bøker å lese, men at det fortsatt er åtte måneder til jeg har eksamen. Det betyr at det er tid for regn og vind og herlige høststormer. Det betyr at "Jenta som lekte med ilden" kommer på kino snart. Det betyr at jeg snart kommer til å få bruk for fleecegensern jeg kjøpte i går. Det betyr at jeg ikke kommer til å tørre å gå ut på kveldene fordi jeg må gå forbi kirkegården i mørket. Det betyr at jeg ikke kan se skrekkfilmer før jeg skal legge meg, fordi jeg kommer til å bli livredd og ingen er her for å holde rundt meg og beskytte meg. Det betyr at det er mindre enn en uke til jeg er hjemme i mammas armer som knuseklemmer meg, og jeg får hilse på fars hundevalp som bare er ni uker gammel og ser ut som en liten isbjørn, og er sammen med verdens beste venner som kan gjøre selv den mørkeste dag lys og glad, og kysser kjæresten min som jeg savner så mye at det gjør vondt, selv om jeg så ham senest i går da jeg noe motvillig sendte ham på bussen hjem. 

Verdens beste lillesøster har forresten bursdag i dag! Gratulerer så mye med 18-årsdagen Ingrid! Jeg kan huske det som om det var i går at du stabbet rundt på gulvet etter barnevogna som jeg så hensynsløst hadde tatt fra deg. Eller at jeg holdt på å rygge over deg med trehjulssykkelen. Det var en fin tid. De siste årene har rollene snudd seg, slik at det er du som "låner" DVD'ene mine, og kjører over meg med sykkelen. Jeg kan ikke akkurat si at jeg liker denne utviklingen, men jeg er fortsatt veldig, veldig glad i deg ♥

Og jeg forventer meg kake når jeg kommer hjem til helga.

Da er det plutselig litt mindre enn en uke til det er på'an igjen. Skolebenken kaller, og man kan vel ikke annet enn å adlyde. Hvor er ferien min blitt av?! Joda, fem-seks uker er gått bort til sommerjobb, og resten er bare soset bort. Jeg gremmes over min dårlige ferieorganisering. Jaja, organisering er oppskrytt.

Det er mindre enn en uke til Debutuka også. Det er en gledelig nyhet. Debutuka - som faktisk varer i to uker - er den tiden i året da Tromsø by settes på hodet av festkåte studenter, gamle som nye. Hovedpoenget med hele setup'en er i bunn og grunn å få førsteårsstudentene kjent i Tromsø og kjent med hverandre. Men det hindrer jo selvfølgelig ikke andre-, tredje-, fjerde- og femteårsstudentene i å hive seg med på lasset. Moro skal det nok bli uansett. Jeg skal, som sikkert nevnt tidligere, være fadder for førstisene på studiet "rettsvitenskap", så de som er i Tromsø de to neste ukene kan se etter en rødhåret jente med briller, t-skjorte med bilde av Norges Lover på, og 10-15 andre personer på slep. 

Jeg slet litt med å få sove, natt til i dag. Av en eller annen grunn satte små fragmenter av theme-sangen til Tiny Toon Adventures seg på repeat i hodet mitt, uten noen form for sammenheng eller fullstendige tekstlinjer. Jeg kom heller ikke på hva den rosa kaninen het på engelsk (den het Siri på norsk), og ikke hva den blå kaninen het på norsk (Buster på engelsk). På toppen av dette usaklige sammensuriet begynte bilder av zombieansikter å dukke opp på netthinnen, og da har man det gående.

Etter hvert begynte jeg å tenke over hvilke tegnefilmer jeg pleide å se på da jeg var mindre. Jeg vokste opp på 90-tallet, og har dermed fått min dose av både 80- og 90-tallsserier. De beste var selvsagt fra 80-tallet.Det første som slo meg var "Dæven, jeg begynner å bli gammel". Det neste var "Saaavn". Det tredje var "Tro om disse seriene finnes på torrents lovlige betalingssider?" Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Barne-TV var så mye bedre før.

Tiny Toon Adventures

 Pinky and the Brain

Animaniacs

Biker Mice From Mars

Garfield and Friends

Mamma har bursdag i dag - gratulerer med dagen mamma! 

Selv om vi ryker i tottene på hverandre titt og ofte, så er vi jo egentlig ganske glade i hverandre. Innerst inne.

Det er - nesten uten unntak - alltid varmt når mamma har bursdag. Og dagen i dag er intet unntak, nei. Etter temperaturen på mitt rom å dømme, er det minst 25°C ute, og det er varmt til Nord-Norge å være! Den globale oppvarmingen går fort i nord, skjønner jeg. Narvik var varmest i landet på....mandag?, tror jeg, og graderstokken har knapt vært under 20°C (selv på natten!) i løpet av de siste to ukene. Sorry Al Gore, men nå står ikke verden til påske. Til alt overmål har Norge med stor N, dvs. Oslo og omegn, hatt bare regn og drittvær mens vi har hatt reneste Syden her oppe. Kan det virkelig bli bedre? Neppe.

Jeg sitter derimot inne med gardinene trukket for og vinduene åpne. Ærlig talt, jeg er ikke designet for varme. Jeg blir slått rett ut, og vandrer rundt som en zombie. Ikke et pent syn. På toppen av det hele balanserer en fantastisk oppfinnelse kalt pollenallergi (gresspollen, for å være helt nøyaktig), som gjør meg nedsyltet som en sylteagurk. Herlig, hva? Det er nesten så jeg ikke kan vente til høsten setter inn. Høststorm + varm kakao + pledd + film + armkrok = mmmmm...

I neste uke blir det flyttesjau. Da skal jeg flytte for tredje gang på et år (forhåpentligvis blir det lenge til neste gang), og jeg har glemt å sjekke om jeg har internett på nyhybelen. Yikes. Kanskje jeg burde bestille meg en sånn mobilt-bredbånd-sak for å være på den sikre siden. Behovet for internett er godt forankret i min behovspyramide, for å si det sånn. Men den tid, den sorg. Nå skal jeg ut og steke meg litt i sola, før det blir bursdagsmiddag (og kanskje litt kake♥?) på denne bonjævelen. 

Og forhåpentligvis klarer han der andre bonjævelen å knø seg hit også. Det er tross alt to dager siden jeg kysset ham sist. 

Bilde: Cherrycoke328 @ Deviantart

Til dere der ute som trodde at jeg endelig hadde sluttet med dette bloggtullet mitt; jeg må bare skuffe dere. Jeg har dessverre ikke sluttet, bare tatt en veldig lang pause. Til dere som hadde håpet at jeg ikke hadde sluttet; ta en prat med en psykiater. Dere kan umulig ha alt på stell i de søte små hodene deres. 

Mye rart, morsomt og koselig har skjedd i livet mitt de siste ukene, men siden jeg ikke er en "hva-jeg-har-gjort-det-siste-kvarteret-siden-siste-innlegg"-blogger, kommer jeg ikke til å fortelle noe av det. Mwahaha. Nå kan du lure nå. Noe jeg derimot vil reflektere over, er matvaner hos aleneboere. Jeg skal ikke legge skjul på at matvanene mine har endret seg en smule siden jeg flyttet hjemmefra. Det kan gå en hel uke uten at jeg gidder å lage meg middag for eksempel. (Ærlig talt mamma, dette kan umulig komme som noe sjokk!). Eller så får jeg totalt oppheng på en spesiell matvare, og spiser ikke annet enn fruktcoctail på boks i en måned. Det har hendt. Seriøst.

Man blir gjerne veldig kreativ når man skal lage mat når man bor alene. Når man ikke har melk, for eksempel, og ikke gidder å dra og handle, så erstatter man det bare med vann. Noe jeg gjorde ned Toro's Bretagne Kyllingsaus. Det anbefales ikke, for the record. Med mindre man liker veldig utvannet gørr som smaker bedervet tomatsuppe. Eller når man er tom for hvetemel, og fyrer opp havregryn i blenderen i stedet for. Funker fett, null tull.

Mentaliteten "Når X er godt, og Y er godt, da må X + Y også være godt!" kan føre til fantastiske overraskelser på kjøkkenet. Kombinasjonen gulost og Nugatti Crisp på brødskiva er (faktisk!) utrolig godt, og laksewok med Tikka Masala-saus er også en overraskende god blanding. Den overnevnte teorien holder dessverre ikke alltid mål. Ei smørje bestående av issalat, jasminris, ketsjup og Thousand Island-dressing er noe av det ekleste jeg har opplevd på nært hold. I alle fall på landjorda. Jeg og pappa diskuterte forskjellige tvilsomme kombinasjoner over kaffebordet tidligere i dag. Vaniljeis med torskerogn ble foreslått, og tanken på bernaise-saus og jordbær ga meg kraftige frysninger oppover ryggen. Et sted må grensen gå.

Etter to måneder i sus og dus med mat servert på bordet hver dag, er det snart tilbake til hverdagens harde realitet i Nordens Paris. Jeg ser for meg en frisk start med mye frukt og grønt, og fisk minst to ganger i uka, før det sakte men sikkert glir over til to pakker nudler for dag, med jevnlige innslag av -OH-grupper. Hva kan jeg si? Jeg er et rutinemenneske.

Da har man endelig fått sett den akk-så-etterlengtede Harry Potter and the Half-Blood Prince. Eller HBP, som den kalles i våre kretser. (Min krets - som består av én person. Meg selv). Min oppriktige mening om filmen er stikk i strid med alle andres, tydeligvis. Jeg synes at den var bra. Alle andre synes at den var dårlig. Greit nok, hvis man skal stille opp filmen ved siden av boka, så blir man klart skuffet. Mye er kuttet bort, og noe er rett og slett totalt forandret. Men jeg har sluttet å sammenligne bøkene og filmene så veldig, ettersom jeg vet at jeg vil bli skuffet dersom jeg gjør det.

Så, når man ser på filmen isolert sett, så er den faktisk veldig bra. Jeg liker David Yates' stil, og synes at filmen er veldig pen, cinematisk og visuelt sett. Skuespillerne gjør en bedre jobb enn tidligere, der samspillet mellom Rupert Grint (Ron) og Emma Watson (Hermione) er spesielt underholdende. Historien gjør selvfølgelig enkelte hopp, og skipper flere (etter mitt syn, viktige) utbroderinger og plot points som er med i boka, men greier likevel å holde seg oppe. Mest på grunn av gode replikker og herlig skuespill. Kommer til å havne i DVD-samlinga mi, og blir garantert sett flere ganger!

Og Draco Malfoy har seriøst aldri vært så hot før. Bare se på ham!

Ja, jeg fangirl-er. Jeg måtte bare få det ut.

Morn!

Her om dagen var jeg på en fest. På den festen traff jeg en kul musiker-dude, som tilfeldigvis spiller i band med en som studerer juss sammen med meg. Mens vi står og snakker om løst og fast, legger han hodet litt på skakke og sier: "Jeg kommer bare til å slenge en påstand ut i luften, og så får du enten bekrefte eller avkrefte den, okei?" Jeg svarer at joda, bare fyr løs. Så sier han: "Jeg vedder på at du stemmer Høyre og liker å drikke vin". Jeg blir litt paff, før jeg ler og svarer at han har helt rett i den påstanden. Geez, er jeg så åpenbar? Og med det svaret hadde jeg tydeligvis bekreftet at jeg er en typisk jurist.

Riktignok er det antatt stereotypisk at jurister stemmer Høyre eller AP. En undersøkelse foretatt ved UiB styrker denne påstanden. Jurister tas også gjerne inn under betegnelsen "samfunnstopper", og en undersøkelse foretatt av SSB i 2000/2001 viser at Høyre fikk nesten dobbelt så stor oppslutning blant "eliten" som hos den generelle befolkningen. 

Nå skal det sies at jeg føler at dagens politikk er mer som en popularitetskonkurranse enn et ønske om å gjøre samfunnet bedre, men man må jo nesten ha en mening om hvem som er best skikket til å styre dette landet. Høyre ligger nok nærmest mitt syn her. AP har jeg gitt opp, hvertfall lokalpolitisk, etter de mange elleville krumspringene som lokalpolitikerne i Narvik kommune har foretatt seg.

Høyre vil ha bedre samferdsel, bygge ut og vedlikeholde veier og jernbane, og fokusere på klimaproblemene. Det er positivt at de vil forenkle lovverket slik at det skal bli lettere å sette seg inn i dette, men denne prosessen vil ta lang tid og kan være vanskelig gjennomførbar. Bra forslag, though. Lavere skatter og avgifter er forsåvidt ikke ille tenkt, og appellerer klart til folkets ønsker. Så lenge det ikke går ut over offentlige goder og eventuelle budsjetter, så er jeg med. Høyres skolepolitikk er jeg også soleklar tilhenger av. De vil fjerne statskirkeordningen (thankyouverymuch). Dessuten vil de fjerne TV-lisensen! Hva er det ikke å elske her?!

Jeg er derimot ikke naivt enig med alt Høyre står for. Jeg er mot EU - Høyre er for. Høyre vil legge ned fylkeskommunen - jeg mener at den bør bestå. Høyre vil overføre flere oppgaver til kommunen - jeg mener at Narvik kommune i alle fall ikke er skikket per dags dato til å utføre... noe som helst, egentlig. En kunnskapstest for å få norsk statsborgerskap er litt sært, og en anelse unødvendig. Det er tvilsomt at alle nordmenn ville bestått en slik test engang. Obligatorisk språktest er derimot en fin idé.

Jeg er heller ikke helt enig i at etikken skal styre forskningen. Høyre er mot forskning på befruktede egg på grunnlag av etiske prinsipper. Hvis vi tar spørsmålet ned på et annet nivå - hva er det som skiller mennesker fra dyr? Hva skiller menneske-zygoten fra en dyre-zygote? Jeg mener, for å komme videre i forskningen må man ta slike moralsk forkastelige valg. Man bør være såpass realistisk at man tar mennesket for det det faktisk er; et dyr. Forskning på mennesker gjør oss i stand til å forstå mer av menneskets natur og genetikk, og dersom det kan hjelpe oss til å kurere sykdommer, for eksempel, så hvorfor ikke? (Før jeg får noen hysteriske kommentarer, så gjelder dette først og fremst døde embryoer).

Et faremoment er også at Høyre, i en eventuell valgseiersammenheng, kan finne på å danne regjering med FrP. Og det, amigo, er en jævlig skummel tanke. Alle som har lest boka Monster av Knut Nærum skjønner at Siv Jensen ikke burde sitte i en regjering, og i alle fall ikke som statsminister! (Dette var en spøk, til alle dere tørrpinner/økonomer der ute).

Sånn. Nå har jeg lagt hodet mitt pent til på hoggstabben. Inntil jeg kommer med et nytt utspill (som etter all sannsynlighet vil handle om FrP og deres siste krummelurer), kan du lure på om det er en tilfeldighet eller ikke, at figuren på bildet ovenfor er blå. Tenk på den du.