Fjollete ting folk sier (som jeg fører et stille opprør mot)

"Hvilken farge bør jeg velge på veggene - Egghvit eller Bomull?"

Det verste jeg vet er hjemme-hos-reportasjer i interiørblader der samtlige horisontale, vertikale og diagonale flater er hvite. Det ser upersonlig ut - ja, nær sagt sterilt ut. Noen er riktignok såpass freidige at de har valgt gardiner i en svakt kremfarget tone. For å live opp litt, liksom. Nesten litt rebelsk, kan man si. Hvitfarger (red. anm: Hvit er ikke en farge) er forsåvidt enkle å bruke når det kommer til interiørdesign. Alle farger passer til hvit, og det er enkelt å bytte ut puter, gardiner og liknende ettersom trendene endrer seg. Men når man blir snøblind av å komme innenfor dørkarmen, og knapt vet hvilket rom man befinner seg i til enhver tid; da er det litt problematisk. Når det gjelder spørsmålet om man skal velge 1001 Egghvit eller 1453 Bomull: Egghvit er en gråaktig hvitfarge, mens Bomull har et lite gulskjær i seg. Newsflash: begge fargene ser kritthvite ut på veggen. Helt sant.

Når jeg skal male min fremtidige leilighet, så skal den se sånn ut:

Bare fordi.

 

"Gratulerer så mye med den lille prinsen/prinsessa!"

Denne setningen har riktignok aldri blitt uttalt til meg, ettersom jeg verken er eller har vært gravid/svanger/fødende/you name it. Jeg har imidlertid observert at dette er blitt den nye trendgratulasjonen når andre mennesker får barn. Unnskyld meg, men jeg var ikke klar over at kongefamilien hadde så mange medlemmer. Er dette et hemmelig royalt brorskap som jeg ikke har fått med meg? I alle fall er det påfallende hvor mange prinser og prinsesser som fødes i dette landet. At ikke dette har blitt oppslått i media som en skandale, det skjønner jeg ingenting av. Norge må da utvilsomt ha verdens største monarki.

Dersom jeg noen gang skulle befinne meg på den mottagende ende av en slik monarkistisk deklarasjon, har jeg to alternativer i bakhånd. Det ene alternativet er å slette vedkommende gratulant som venn på Facebook. Dette er imidlertid en dårlig taktikk, ettersom statistikken tilsier at jeg da må slette alle vennene mine på Facebook. I alle fall to tredjedeler. Det er kjipt å være venneløs på Facebook. Det andre (og antakelig det beste) alternativet er å protestere høylytt på at mitt barn åpenbart er en hertug/hertuginne, og at alle fremtidige henvendelser til barnet må starte med ordene "Deres eksellense". Jeg gleder meg allerede.

 

"Jeg har aldri lest en bok i hele mitt liv!"

Oftest uttalt med stolthet i stemmen. Dette utsagnet kan tolkes på to måter. Enten har du aldri lest en eneste bok i hele ditt liv (heller ikke skolepensum, interessant nok), eller så har du ikke lest en skjønnlitterær bok i hele ditt liv. Det er likevel ikke så mye å være stolt over, uansett hvilket tolkningsalternativ som er det riktige. Det store leksikonet som kalles "internett" hevder at J.K. Rowling har sagt at "if you don't like to read, you haven't found the right book". Dette er det nok mye sannhet i. Den fantastiske litteraturverdenen er det beste stedet å rømme til når man vil vekk fra virkeligheten. Man kan drømme seg vekk til Narnia, Hogwarts, Middle Earth, Westeros, eller et sted i den virkelige verden hvis man foretrekker det. Verdens bokdag var 23. april, men det trenger ikke å være noen spesiell dag for å plukke opp en bok. Finn deg en fantasiverden og hopp i det - du vil ikke angre!

 

Legg merke til at jeg skrev et helt avsnitt uten å være sarkastisk. 10 voksenpoeng til meg.

En masterstudents beretninger

På oppfordring fra en nær slektning i oppadstigende linje (hei mamma!) har jeg for første gang på bortimot halvannet år satt meg ned for å børste støv av denne bloggen. Hvorfor, spør du deg kanskje? Jo; for det første, fordi jeg har (endelig) tid og ork. For det andre, fordi jeg er så lei av masterskriving at det nesten ikke er morsomt engang. Forstå meg riktig; masterskriving er gøy. Man får velge oppgavetema selv, og sitter i grunn i sin egen lille jussboble i fire måneder. Men når man leser sine egne ord for n'te gang for å se om det er noe man har glemt, om setningene gir mening og man forsøker å forestille seg hva sensorene vil tenke om mine synspunkter herregud dette gir ikke mening for fem øre hva i alle dager er det jeg har begitt meg ut på hold rundt meg noen, da kan man nesten bli underlagt tvungent psykisk helsevern av mindre. For å bearbeide min tilnærmet bi-polare mentale tilstand har jeg altså satt meg for å skrive noe på denne bloggen. Bær over med meg.

                                                          

Meg i 2011                                                                              Meg i går

Selv om det har gått en stund siden siste innlegg er jeg ikke blitt mer vennlig innstilt til dette med rosa-blogging. "Dagens outfit"-poster fra mitt ståsted vil være dørgende kjedelig, ettersom det mest spennende antrekket i mitt garderobeskap er jeans og en festlig t-skjorte med Hulken-motiv. Av og til er jeg litt vill og gal og tar på meg tights i stedet for jeans. Dessuten innehar jeg superevnen til å bruke samme antrekk mer enn én gang. Rebelsk, jeg vet. Likevel tenkte jeg å prøve meg på en typisk rosablogg-trope, og fortelle om hverdagen til en jusstudent som skriver masteroppgave. Prepare to be mind-blown.


Et sted mellom klokken 08:30 og 09:45: Vekkerklokke. Desorientert. Soverom. Trøtt. Dusje. Klær. Spise. Buss.

Klokken 10:00 til 12:00: Kommer på kontoret. Lager kaffe. Åpner Pc'en, bruker minst en halvtime til å sjekke Facebook, nettaviser, ledige stillinger på NAV og mail. Drikker kaffe. Prater litt med de andre på kontoret om helt andre ting enn juss og master. Åpner Word-dokumentet med masteroppgaven. Sjekker nettavisene for å se om det har skjedd noe nytt det siste kvarteret. Ingenting nytt. Kommer på at den nyeste episoden av [insert TV-serie her] kom i går. Laster den ned. Sjekker nettavisene for å se om det har skjedd noe nytt de siste fem minuttene. Masse nyheter om Justin Bieber i Norge. Ergo ingenting nytt. Sjekker mailen. Nyhetsbrev fra Hennes & Mauritz, det femte denne uka. Ser på klokka og ser at den nærmer seg tolv. Tid for lunsj.

Klokken 12:00 til 13:30: Lunsjpause. Snakker om helt andre ting enn juss og master. Drikker kaffe. Husker at glasset med pulverkaffe innkjøpt for noen uker siden begynner å bli tomt, lager mental notis om å kjøpe nytt. Lite tubeost og knekkebrød igjen også. Tenker på hvor rart det er at man ikke får mangelsykdommer av å leve på tubeost, knekkebrød og Rett-i-koppen-produkter i fem år. Snakker om hvor lei jeg er av masteroppgaven og hvor glad jeg skal bli når den er innlevert. Får eksistensiell krise fordi jeg er ferdigutdannet om halvannen måned og innser at jeg må ut i det virkelige liv og gjøre noe ordentlig. Drikker mer kaffe. Får mer angst og må veldig, veldig på do etter all kaffen. Innser at jeg kanskje må gå og gjøre noe fornuftig på kontoret.

Klokken 13:30 til 20:00: Høy på koffein grunnet overdrevent inntak av kaffe. Åpner Word-dokumentet med masteroppgaven og skriver som et helvette. Teller over antall ord i oppgaven og får panikk når den maksimale ordgrensen er oversteget. Kutter ned alle fotnotene for å unngå å kutte i oppgaven. Angstanfall avverget. Drikker mer kaffe. Sender SMS til veileder og spør om det går bra å utsette innleveringsfristen noen dager. Får til svar at det går helt fint og at det er god tid igjen, slik at jeg ikke trenger å stresse. Blir mer stresset. Skriver ut masteroppgaven for å se over den hjemme. Innser at siste buss hjem går om ti minutter. Løper til bussen. Rekker den akkurat. Må stå hele veien hjem. Frustrert.

Klokken 20:00 til 24:00: Hjemme. Orker ikke lage ordentlig middag. Spiser nudler og en yoghurt. Ser den nyeste episoden av [insert TV-serie]. Blir sittende å bla gjennom side etter side av The Meta Picture før jeg oppdager at klokka nærmer seg midnatt og det er på tide å sove. Husker at utskriften av masteroppgaven ligger i sekken. Utsetter det til dagen etter. Sover.

Da Capo al fine/gjenta fra begynnelsen.


"Og sånn går nu dagan", som vi sier i Nord-Norge.

For øvrig innser jeg selv at den humoristiske kvaliteten i dette innlegget ikke er helt på topp. Jeg unnskylder meg med at jeg totalt har skrevet noen hundre sider med juridiske dokumenter og oppgaver siden siste innlegg, og skylder på at jeg har glemt hvordan man er morsom. Ikke at jeg var så morsom før heller, da. (Hvem er det jeg lurer; jeg er HI-LA-RI-OUS). Jaja, det kan jo bare gå oppover herfra.

Jeg avslutter med å opplyse om at jeg er Batman.


Seems legit.

13.06.2012

Er innom bloggen for første gang på nesten ett år, og dette er synet som møter meg:


39 sidevisninger i dag? Hvorfor? Jeg har da ikke postet noe siden juli i fjor. Hvem er dere, og hvordan har dere funnet meg? Og hvorfor akkurat i dag?

Jeg er bekymret.

what is happening

 

Update: Nå er det 44 visninger. WHO ARE YOU PEOPLE

Om etangass og annen unyttig trivia

Hodet mitt er fullt av unyttig trivia, fakta og informasjon. Jeg vet mye om mangt, om jeg skal få si det selv, men jeg har sjeldent bruk for det. Quiz, Trivial Pursuit, Geni - I'm your girl. Det virkelige liv - ...nja.

Likevel hender det fra tid til annen at jeg faktisk får nytte av den informasjonen jeg har tilegnet meg gjennom mitt 21 år lange liv. Det vil si; samtalen tar en slik vending at jeg lett og lekent kan smette inn et mini-foredrag om alt det jeg vet om et bestemt emne. Noen vil kalle det skryting. Jeg kaller det folkeopplysning.

Senest i dag havnet jeg i en slik situasjon. Noe som for øvrig skjer svært ofte. Skremmende ofte, i grunn.

Settingen er denne:

Et pauserom. Tre av veggene er malt i en dus rosa farge. Den fjerde veggen er dekket av en blomstermønstret tapet, også i dus rosa. Midt på gulvet står et ovalt spisebord, omringet av seks stoler. På bordet står det en fruktkurv fylt av epler, bananer, nektariner og plommer, samt en enslig appelsin.

To kollegaer sitter ved bordet og drikker kaffe. Christine kommer inn i rommet.

Christine: Vi er nødt til å bestille inn mer Betongtett, vi er helt tom for det! Sette opp ny strekkodelapp må vi også, prisen var feil på den forrige. Og dessuten bør ikke eplene ligge sammen med den andre frukten.

Kollega 1: Hva? Hvorfor ikke?

Christine: Fordi epler produserer en modningsgass som heter etan, som gjør at all annen frukt som ligger sammen med dem modnes mye fortere enn de naturlig sett ville gjort, og dermed vil de også råtne fortere, det er jo en grunn til at frukten vår alltid er råtten etter knappe tre dager, dessuten gjorde vi et forsøk en gang i biologitimen, der vi sådde to plantefrø i hver sin sylinder, og i den ene la vi et halvt eple, og da vi sjekket på dem etter to-tre uker hadde planten som hadde et eple sammen med seg vokst mye mer enn den som ikke hadde eple.

Kollega 1:...Ja okei.

Christine: This shit I know.

 



 Fruktverdenens dødsengel, so to speak

 

En annen gang avbrøt jeg en venninnes nokså irriterte monolog om vaktmesteren i borettslaget hennes for å informere om at "JODA, det er fullt mulig å beise trykkimpregnert treverk! Man må bare la det ligge å tørke i helst et år, men minst tre måneder". Blikket hun sendte meg signaliserte at det kanskje ikke var akkurat dèt som var det springende punktet i historien hennes.

Det kan synes merkelig at jeg, som har mye kunnskap om uviktige ting (og lite kunnskap om viktige ting), har valgt en vordende karriere som jurist. Jeg er i grunn overrasket selv over dette utfallet. Det er vel heller lite sannsynlig at en dommer vil bli videre imponert over innspill som "Vet du forresten kor mange takes The Beatles brukte på å spille inn sangen Revolution? Tyve!". Info som jeg synes er nyttig å vite, men kanskje ikke har særlig stor innvirkning på sakens utfall. Et såkalt obiter dictum.

Dersom triviaen skulle ta helt overhånd, slik at sangtekster, filmsitater og populærvitenskap skyver ut alt av juridisk materiale fra hjernen min, er det alltids en mulighet å bli programleder i Kvitt eller Dobbelt, eller et av disse hjernedøde quizprogrammene som går på TV2 og TVNorge på dagtid.

Eller en ninja.

Du gamla, Du fria, Du fjällhöga nord

 sverigeflagg942182t

Jeg vil bo i Sverige.

Ikke bare fordi de har falukorv, polarbrød og verdens beste gräddost. Selv om det utvilsomt hjelper på. Ikke bare fordi de har Gevalia-kaffe med Daimbiter i, og Kopparbergs päroncider, og mange flere Fanta-smaker enn det finnes i Norge. Ikke bare fordi de har et badeland i omtrent hver eneste by, og togbane som går (nesten) over hele landet.

Nei, grunnen til at jeg vil bo i Sverige, er det fantastiske språket. Ettersom jeg er vokst opp en knapp halvtimes kjøretur fra svenskegrensen, det vil si Narvik, har jeg allerede et par svenske ord i vokabularet. Morsan og farsan er klassiske eksempler, og å få høre at man er "helt tokig" er vanlig kost i malmbyen. Med to sett besteforeldre som ferierte i Sverige hvert eneste år, ble jeg og mine søskenbarn i tillegg fostret opp på svenske barnefilmer som "Det susar i säven" og "Pelle Svanslös". Noe som igjen har ført til at jeg vil klassifisere meg selv som nogenlunde dyktig i "at tala svenska". 

Min nyeste obsession når det kommer til tv-programmer er TV4-programmet Parlamentet. Det kan beskrives som den svenske versjonen av Løvebakken (eller at Løvebakken er den norske versjonen av Parlamentet?), bare sju tusen ganger bedre. Konseptet er nogenlunde likt: et rødt parti og et blått parti med to komikere på hvert lag som leker politikere. Og det er hysterisk morsomt. Riktignok er det veldig mange referanser til hendelser i svensk politikk, men morsomt blir det likevel. Robert Gustafsson, som mange vil kjenne igjen som Bertil fra Påske-nøttene på tv2, er en av de rundt 20 faste "politikerne", og de som så på Skavlan forrige fredag vil kanskje dra kjensel på Henrik Schyffert, som var gjest i nevnte program (og er smokin' HOT!).

Youtube it. Du vil ikke angre. 

johanglans1

Min store favoritt er likevel Johan Glans. Han beskriver seg selv, på TV4's nettsider, slik:

Namn: Johan Glans
Parti: Rött
Familjesituation: Desperat singel. Jag har sänkt mina krav på kvinnor på sistone, nu skulle jag vara tacksam om jag hittar någon som kan förstå svenska och har sina egna tänder.
Utbildning: 9-årig grundskola, samt kompletterande studier i maskinskrivning och scientologi.
Politisk förebild: Per Nuder. Jag har en bild av honom på mitt nattduksbord.
Brinner för i jobbet: Det daltas för mycket med brottsoffer. Dessutom är vi politiker skrämmande underbetalda, det måste finnas pengar att hämta från vården exempelvis.
Brinner för privat: Jag tycker om att väva.
Det visste ni inte om mig: Jag är svensk mästare i torrsim, min bästa sträcka är 400 meter fjäril på grus. Dessutom är jag född med bara ett vänsterknä.
Värsta motståndare: Henrik Schyffert. Varje gång jag ser honom tänker jag på hans nakna stjärt, och det distraherar mig.

Han er dritkul. Og har den beste dialekten noensinne: Skånedialekt. Jeg vil beskrive den som dansk-aktig svensk med innslag av bergenser. De ruller tross alt på r-ene. Og litt Sogndal-aktig, kanskje, for det er veldig mye "åo"-lyder. "Skåone". ....jeg skal slutte nå.  

Og et lite besøk på Mira Jakobsens blogg (http://mirajakobsen.devote.se/) lærte meg at verdens beste bakverk; kanelbollen, ble oppfunnet i Sverige. Hvis ikke det beviser at Sverige er verdens beste land, så vet ikke jeg.

 

Konstruktiv bruk av en søndags ettermiddag

Helgas opptur: Kjæresten kom på besøk.

Helgas nedtur: Kjæresten dro hjem i dag.

img2782

Så nå sitter jeg her, helt mutters alene på den 20 kvm store hybelen min, med to flasker Cola som ikke kommer til å bli drukket fordi jeg ikke liker Cola, og ser på reprisen av 4-stjerners middag på TV-Norge. Og burde kanskje egentlig ha lest et par forvaltningsretts-dommer. Men i stedet for tenkte jeg å skrive et fint, lite innlegg om ting som irriterer meg. Konstruktiv bruk av en søndags ettermiddag? Klart det er. 

De nye reklamene til OneCall irriterer meg. Det skulle vært utlyst skuddpremie på den forskrudde personen som kom opp med idéen til å begynne med. Hver gang jeg hører "Svarmænåplis?", får jeg en mystisk trang til å legge armen min i en skrustikke og vri rundt. Da hadde jeg hvertfall fått tankene over på noe annet. 

Seminarledere som er dialektschizofrene irriterer meg. Når vedkommende skifter vekselvis mellom bred nord-norsk dialekt, søring-dialekt à la Bærum og Stjørdals-trøndersk i løpet av et par setninger, begynner det å bli litt merkelig. Når han i tillegg modererer dialekten sin etter hvilken dialekt personen han snakker med har, begynner det å gnage litt i lillehjernen. Jeg har enda ikke greid å finne ut om han gjør det med vilje eller ikke.

Tonedøve X-faktor-dommere irriterer meg. Og nei, jeg ser ikke på X-faktor. (Kors på halsen!)

At ølsalget stenger klokken 18 på hverdager og klokken 16 på lørdager i Tromsø by irriterer meg. Kommunen iverksatte innskrenkede salgstider fordi innbyggerne (etter deres syn) konsumerte for mye øl, men har derimot virket noe imot sin hensikt, i og med at spritsalget skjøt i været i stedet for. Snakk om å skyte seg selv i foten, Hausberg.

Ny rød-grønn regjering irriterer meg. Sørg nå for å få oppfylt noen av disse valgløftene deres da, Jens! Og ikke inngå flere avtaler med den godeste herr Røkke, siden dere tydeligvis er helt inkompetente på avtalerettens område. Geez.

Mensen irriterer meg. Det er no' dritt å være jente. 

img2824

Noe som derimot ikke irriterer meg, er Laban. Laban er en japansk spisshund, og familiens nyeste medlem. Han er min bestefars hund, noe som antakelig gjør ham til min...onkel, eller noe. Ikke bare blir han glad når det kommer folk på besøk til bestefar, han er den første hunden jeg har møtt som danser i møte med mennesker. Seriøst, rumpa hans lever sitt eget liv, så glad blir han. Kuleste hunden i verden. Jeg vurderer meget sterkt å stjele ham med meg opp til Tromsø for å holde meg med selskap når kjæresten ikke er her.

Jussen på tur - en historie fra virkeligheten

d13a3460ee5693acee83a7aa95359e6e

Bilde: Selinacat @ Deviantart

 

Ai ai ai.

De fleste kan vel se for seg hvordan det føles å bli overkjørt av en truck. I mitt tilfelle føles det akkurat sånn ut for øyeblikket, i tillegg til at trucken har rygget tilbake igjen, og hoppet oppå meg. I den grad en truck kan hoppe.

Jeg har, som nevnt utallige ganger tidligere, vært fadder for disse søte, små førsteavdelingsstudentene, og i går holdt vi det avsluttende arrangementet i fadderperioden: Fadderturen 2009. Circa 70 fadderbarn og faddere (hvorav jeg var eneste kvinnelige fadder - hurra!) satte kursen for et grendehus på Brensholmen utenfor Tromsø. Jusstudenter er som kjent ingen pingler, og inntak av alkoholholdige substanser startet allerede på bussen. Klokken var da 15:00 på lørdags ettermiddag, og man kan jo allerede på dette tidspunktet ane hvilken retning dette ville ta. 

En time senere befant vi oss på Brensholmen grendehus, og det tok knapt et kvarter før musikken var på full guffe, og to stykker var i gang med den festlige drikkeleken "Beer-pong". (Jeg orker ikke forklare - google it!). En av mine med-faddere var rimelig marinert innen klokken 16. Samme person konstaterte for øvrig senere på kvelden at jeg var en "gjennomført god person" fordi jeg "smiler hele tiden"! Takk, takk og hellvettes takk, det varmer mitt hjerte.

Som seg hør og bør når man er på hyttetur, hadde vi med ved i massevis, og fyrte opp bål i fjæra med mulighet for grilling. Et av mine fadderbarn uttalte klokken kvart over fire at "grilling nå? Var ikke det litt tidlig?", noe jeg fant en tanke ironisk i og med at han hadde pilset siden frokost. Grilling ble det imidlertid nok av utover kvelden, og et av fadderbarna kom med kveldens mest episke uttalelse. Jeg siterer: "Det står ingen steder i samboerkontrakten min at det ikke er lov til å vifte med pølsa si!", hvorpå han vifter rundt med ei grillpølse på en pinne.

Drikkeleken "Jeg har aldri" ble gjennomført, der jeg fikk vite en del om mine venner og bekjente som jeg kanskje ikke hadde trengt å vite om. Det ble heftige politiske diskusjoner rundt bålet, noe som etterhvert førte til at det ble TO bål - et rødt og et blått. En person kastet av seg det meste av klær og hoppa uti for å bade, og det ryktes at minst to stykker - begge av det maskuline kjønn - har løpt nakne rundt med stearinlys trødd inn der solen sjelden skinner. Jeg kan - heldigvis - ikke bekrefte det siste. Takk Gud for det. 

Og i dag morges våknet jeg med smerter i muskler som jeg ikke ante at jeg hadde. Et resultat av en natt på et grendehusgulv. En svingete, humpete og generelt dårlig hjemvei hjalp ikke akkurat på den gryende kvalmen heller. Statusrapporten i skrivende stund er derimot ganske så bra, her jeg sitter med reparerings-iste og reparerings-lasagne. Forvaltningsrettslesingen tror jeg imidlertid at jeg utsetter til i morgen.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur. 

 

Wake me up when september ends

autumnsunbyssilence

Bilde: ssilence @ Deviantart

Da var det endelig blitt september. Været blir dårligere, det blir bekkmørkt ute på kveldene og - ikke minst - det blir kaldere i lufta. Det er høst. Jeg liker høsten. Bladene blir gule og røde, og det er perfekt å sitte inne med en kopp kakao, et pledd og en film mens det blåser ute i høstmørket. Mm-mm-MM. En armkrok hadde heller ikke vært å forakte. 


lets have a tea for two by yen

Bilde: Yen @ Flickr

September betyr at det ikke er lenge til Guitar Hero 5 og The Beatles: Rock Band kommer ut. Det betyr at det bare er knappe to uker til Beatles-CD-boksen min ligger i postkassen. Det betyr at det bare er i underkant av tre måneder til jeg har bursdag. Det betyr at det bare er tre måneder til det er 1. desember, og dermed nesten jul. Det betyr at jeg er tilbake på skolebenken med et tonn bøker å lese, men at det fortsatt er åtte måneder til jeg har eksamen. Det betyr at det er tid for regn og vind og herlige høststormer. Det betyr at "Jenta som lekte med ilden" kommer på kino snart. Det betyr at jeg snart kommer til å få bruk for fleecegensern jeg kjøpte i går. Det betyr at jeg ikke kommer til å tørre å gå ut på kveldene fordi jeg må gå forbi kirkegården i mørket. Det betyr at jeg ikke kan se skrekkfilmer før jeg skal legge meg, fordi jeg kommer til å bli livredd og ingen er her for å holde rundt meg og beskytte meg. Det betyr at det er mindre enn en uke til jeg er hjemme i mammas armer som knuseklemmer meg, og jeg får hilse på fars hundevalp som bare er ni uker gammel og ser ut som en liten isbjørn, og er sammen med verdens beste venner som kan gjøre selv den mørkeste dag lys og glad, og kysser kjæresten min som jeg savner så mye at det gjør vondt, selv om jeg så ham senest i går da jeg noe motvillig sendte ham på bussen hjem. 

 

img2330

 

Verdens beste lillesøster har forresten bursdag i dag! Gratulerer så mye med 18-årsdagen Ingrid! Jeg kan huske det som om det var i går at du stabbet rundt på gulvet etter barnevogna som jeg så hensynsløst hadde tatt fra deg. Eller at jeg holdt på å rygge over deg med trehjulssykkelen. Det var en fin tid. De siste årene har rollene snudd seg, slik at det er du som "låner" DVD'ene mine, og kjører over meg med sykkelen. Jeg kan ikke akkurat si at jeg liker denne utviklingen, men jeg er fortsatt veldig, veldig glad i deg ♥

Og jeg forventer meg kake når jeg kommer hjem til helga.

Back to the 80's

Da er det plutselig litt mindre enn en uke til det er på'an igjen. Skolebenken kaller, og man kan vel ikke annet enn å adlyde. Hvor er ferien min blitt av?! Joda, fem-seks uker er gått bort til sommerjobb, og resten er bare soset bort. Jeg gremmes over min dårlige ferieorganisering. Jaja, organisering er oppskrytt.

Det er mindre enn en uke til Debutuka også. Det er en gledelig nyhet. Debutuka - som faktisk varer i to uker - er den tiden i året da Tromsø by settes på hodet av festkåte studenter, gamle som nye. Hovedpoenget med hele setup'en er i bunn og grunn å få førsteårsstudentene kjent i Tromsø og kjent med hverandre. Men det hindrer jo selvfølgelig ikke andre-, tredje-, fjerde- og femteårsstudentene i å hive seg med på lasset. Moro skal det nok bli uansett. Jeg skal, som sikkert nevnt tidligere, være fadder for førstisene på studiet "rettsvitenskap", så de som er i Tromsø de to neste ukene kan se etter en rødhåret jente med briller, t-skjorte med bilde av Norges Lover på, og 10-15 andre personer på slep. 

Jeg slet litt med å få sove, natt til i dag. Av en eller annen grunn satte små fragmenter av theme-sangen til Tiny Toon Adventures seg på repeat i hodet mitt, uten noen form for sammenheng eller fullstendige tekstlinjer. Jeg kom heller ikke på hva den rosa kaninen het på engelsk (den het Siri på norsk), og ikke hva den blå kaninen het på norsk (Buster på engelsk). På toppen av dette usaklige sammensuriet begynte bilder av zombieansikter å dukke opp på netthinnen, og da har man det gående.

Etter hvert begynte jeg å tenke over hvilke tegnefilmer jeg pleide å se på da jeg var mindre. Jeg vokste opp på 90-tallet, og har dermed fått min dose av både 80- og 90-tallsserier. De beste var selvsagt fra 80-tallet.Det første som slo meg var "Dæven, jeg begynner å bli gammel". Det neste var "Saaavn". Det tredje var "Tro om disse seriene finnes på torrents lovlige betalingssider?" Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Barne-TV var  mye bedre før.

Tiny Toon Adventures

 

 Pinky and the Brain

Animaniacs

Biker Mice From Mars

Garfield and Friends

They say it's your birthday - happy birthday to you!

img2020edit

Mamma har bursdag i dag - gratulerer med dagen mamma! 

Selv om vi ryker i tottene på hverandre titt og ofte, så er vi jo egentlig ganske glade i hverandre. Innerst inne.

Det er - nesten uten unntak - alltid varmt når mamma har bursdag. Og dagen i dag er intet unntak, nei. Etter temperaturen på mitt rom å dømme, er det minst 25°C ute, og det er varmt til Nord-Norge å være! Den globale oppvarmingen går fort i nord, skjønner jeg. Narvik var varmest i landet på....mandag?, tror jeg, og graderstokken har knapt vært under 20°C (selv på natten!) i løpet av de siste to ukene. Sorry Al Gore, men nå står ikke verden til påske. Til alt overmål har Norge med stor N, dvs. Oslo og omegn, hatt bare regn og drittvær mens vi har hatt reneste Syden her oppe. Kan det virkelig bli bedre? Neppe.

Jeg sitter derimot inne med gardinene trukket for og vinduene åpne. Ærlig talt, jeg er ikke designet for varme. Jeg blir slått rett ut, og vandrer rundt som en zombie. Ikke et pent syn. På toppen av det hele balanserer en fantastisk oppfinnelse kalt pollenallergi (gresspollen, for å være helt nøyaktig), som gjør meg nedsyltet som en sylteagurk. Herlig, hva? Det er nesten så jeg ikke kan vente til høsten setter inn. Høststorm + varm kakao + pledd + film + armkrok = mmmmm...

I neste uke blir det flyttesjau. Da skal jeg flytte for tredje gang på et år (forhåpentligvis blir det lenge til neste gang), og jeg har glemt å sjekke om jeg har internett på nyhybelen. Yikes. Kanskje jeg burde bestille meg en sånn mobilt-bredbånd-sak for å være på den sikre siden. Behovet for internett er godt forankret i min behovspyramide, for å si det sånn. Men den tid, den sorg. Nå skal jeg ut og steke meg litt i sola, før det blir bursdagsmiddag (og kanskje litt kake♥?) på denne bonjævelen. 

Og forhåpentligvis klarer han der andre bonjævelen å knø seg hit også. Det er tross alt to dager siden jeg kysset ham sist. 

Les mer i arkivet » April 2013 » Juni 2012 » Juli 2011
hits